Kunne forliste ubåtfolk overleve?

Hvis en ubåt forliste, kunne sjømennene – i teorien – overleve. I 1907 fant tyskeren Heinrich Dräger opp den såkalte Tauchretter­ – dykker-redderen – for ubåtbesetninger.
Utstyret besto av et oksygenapparat med nok oksygen til cirka 30 minutter, en neseklemme og en redningsvest slik at sjøfolkene kunne svømme opp til overflaten. Under 1. verdenskrig ble taucheretteren derfor standardutstyr i alle tyske ubåter. Utstyret hadde imidlertid en stor ulempe, nemlig at oksygenapparatet inneholdt ren oksygen. Det kunne føre til alvorlig oksygenforgiftning, hvis den ble pustet inn på dybder over sju meter uten tilsetning av nitrogen. Problemet ble senere løst ved å utstyre redningsutstyret med både oksygen og nitrogen, som ble blandet i slangen på vei til munnstykket. Også britene og amerikanerne utviklet varianter av tyskernes redningsutstyr, og i mellomkrigstiden konstruerte begge lands ubåtskoler slusekamre under vann. Her kunne ubåtfolk øve seg i å komme seg ut av en sunken ubåt med bruk av oksygen-apparatet. Men da 2. verdenskrig brøt ut, viste treningen seg å være
så godt som nytteløs. Både tyske, britiske og amerikanske ubåter opererte på så store dybder at flukt var umulig. Vanntrykket utenfor ubåten ville ganske enkelt knuse alle. Eksempelvis mistet USA i alt 52 ubåter under 2. verdenskrig. Av de over 3500 ubåtfolkene om bord overlevde­ bare fem mann.