Historiens verste Tour de France

Franskmannen Maurice Garin snakker med kraftig og selvsikker stemme til et samlet fransk pressekorps:

“Hvis jeg ikke har blitt drept før vi når Paris, vinner jeg Touren.”

Sykkelstjernen vant den første utgaven av Tour de France året før, i 1903, og er nettopp kommet først over målstreken i Lyon etter å ha gjennomført den 467 km lange­ førsteetappen av Tour de France anno 1904. Nå er Garin opprørt over at syklistene igjen og igjen blir overfalt av ukjente voldsmenn som særlig forsøker å stoppe rytterne som ligger i tet. De skandaløse opptrinnene truer med å ta knekken på Tour de France ganske kort etter løpets fødsel.

Årets løp begynte bra. Tilskuerne får det de vil ha da det blir et storslått brudd allerede på første etappe. Tittelforsvarer Maurice Garin og Lucien Pothier rykker sammen fra feltet og legger opp til et samarbeid på den 467 km lange etappen fra Paris til Lyon. De tråkker løs på pedalene på de topp moderne racersyklene, som veier 25 kilo. Solen steker i den varme midtfranske sommeren, og det er mange timer til rytterne kan hvile beina og baken etter turen på elendige franske landeveier. De to syklistene gjør seg ingen forhåpninger om å komme i mål innen mørkets frembrudd.

Maurice Garin - Han kom først i mål, men vant ikke.

Henri Cornet - han kom ikke først, men vant likevel.

Stjerne får bryte reglene

Midt på ruten, langt fra de offisielle depotene, møter Garin plutselig veggen. Han kontakter følgebilen og truer med å trekke seg hvis han ikke får hjelp. Det er mot reglementet, men Garin vant den første Touren året før, og han er viktig for oppmerksomheten rundt løpet. Han får proviant.

Lenger fremme, etter 16 timers kjøring på støvete grusveier, har solen gått ned. Ut av mørket kommer en bil kjørende opp på siden av de to rytterne. Fire maskerte menn stirrer på de to utmattede konkurrentene, som ser seg tilbake, og blir møtt med slag. De når bare så vidt å vike unna. Syklistene klarer med nød og neppe å holde rytmen, selv om bilen følger dem flere kilometer mens mennene roper, truer og forsøker å presse dem i grøften. Garin og Pothier vakler av gårde, men de unngår velt. Voldsmennene flykter da en offisiell følgebil nærmer seg. Syklistene har fått en smaksprøve på hva som venter dem under årets Tour de France. De er begge overbevist om at overfallsmennene er betalt av konkurrentene deres.

Samtidig ligger franskmannen Pierre Chevallier bakerst i feltet, flere timer etter. Han blir frakjørt gjentatte ganger, men hver gang klarer han overraskende å komme tilbake. Det er enkelt å jukse i ly av mørket. Velvillig lokalbefolkning gir­ ham haik i bilene sine.

Arrangør trekker våpen

Maurice Garin har tatt ledelsen etter første etappe, få sekunder foran Pothier. Men samme kveld klager en annen av favorittene, Hippolyte Aucouturier, til løpsledelsen. Han er fortørnet over at han konstant blir sjikanert av konkurrenter. Gang på gang dytter de andre rytterne borti ham slik at han velter.

Episodene er godt stoff for avisene, etter at offentlighetens interesse er blitt fanget av løpet. Tour de France har allerede vakt stor oppsikt i hjemlandet. Bladet L’Auto, som er offisiell arrangør, kan glede seg over en bratt opplagsstigning, og franskmenn i hele landet gleder seg til å se rytterne passere gjennom hjemtraktene sine. Men ryktene om uregelmessigheter når ut til de fjerneste avkroker i republikken, og et ulmende raseri har begynt å bre seg. Det skal snart få dramatiske konsekvenser.

På andre etappe skal syklistene opp Col du Grand Bois i nærheten av St. Etienne, en kraftig stigning før Alpene. 12 km med 5,2 prosent i gjennomsnittlig stigning og med toppunkt 1161 meter over havet. En stor skare av lokale folk har tatt oppstilling på fjellet, og venter i sitrende spenning. De har alle hørt rykter om juks og bedrag, og da rytterne nærmer seg toppen, sprer ropene seg som ild i tørt gress:

“Ned med Garin! Leve Fauré! Drep alle de andre!”

Mengden sperrer veien, slik at alle unntatt én må av syklene. Folkemengden støtter lojalt den lokale helten Antoine Fauré. Han er den eneste som får slippe gjennom, mens flere menn angriper Maurice Garin med stokker.

Snart høres motordur lenger nede i fjellsiden, og en følgebil kommer til syne i nærmeste hårnålssving. Da løpslederen Georges Lefèvre ser opptrinnet, blir han rasende. Han griper spontant pistolen sin, som han fyrer av over folkemengden. Lyden av skudd og synet av den opphissede arrangøren får voldsmennene til å trekke seg tilbake. Fulgt av en tirade av skjellsord fortsetter rytterne nå over fjellet.

Et stort felt syklister samler seg på den lange nedkjøringen, og holder sammen de neste 250 kilometerne frem til avgjørelsen faller­. Hippolyte Aucouturier vinner knepent massespurten i Marseille. Han har på forunderlig vis unngått velt etter klagen sin dagen før.

Senere samme kveld blir den ukjente rytteren Ferdinand Payan diskvalifisert for å bruke en bil som hare­.

Den gule trøyen

Ledertrøyens historie er uviss. Tourvinneren Philippe Thys fortalte at han fikk en i 1913, men den første offisielle trøyen ble først trukket over hodet i 1919.

Rytterne passerte de entusiastiske tilskuerne i høy fart, og det var ikke mulig å se forskjell på mennene. Det første året fikk derfor rytteren som ledet løpet, et grønt bånd rundt høyre overarm.

Den belgiske rytteren Philippe Thys vant løpet i 1913, 1914 og 1920. Han fortalte i 1957 at løpets sjef, Henri Desgrange, i 1913 overtalte ham til å trekke i en farget trøye, slik at alle kunne gjenkjenne ham som den rytteren som ledet. Den nærmeste butikken hadde bare en gul T-skjorte igjen – så det ble den. Ingen kan bekrefte Thys' beretning, og selv om mange regner den som troverdig, fins det andre teorier.

Ifølge Tourens offisielle årbøker har franskmannen Eugene Christophe æren av å få den første gule trøyen i 1919.