Geber inspirerte Boyle

Robert Boyles tanker betydde ikke at tradisjonell alkymi ble skrinlagt. I likhet med mange andre vitenskapsfolk i samtiden arbeidet han parallelt med både mystikk og vitenskap, og i mange dokumenter forteller Boyle om sin egen jakt på de vises stein.

Notatene rundt dette arbeidet er ofte skrevet i koder som først er blitt tydet i de senere år. De viser at Boyle søkte helt tilbake til Gebers arbeid på 700-tallet, og i stor grad blandet religiøse forestillinger med vitenskap.

Det samme gjorde for eksempel den tyske alkymisten Hennig Brand, som parallelt med jakten på de vises stein også utførte vitenskapelige eksperimenter med væsker som han blandet med forskjellige stoffer. I 1669 varmet han opp rester fra kokt urin og oppdaget grunnstoffet fosfor.

Med tiden ble eksperimentene mer og mer systematiske, og det ga uttelling. På slutten av 1600-tallet var tretten grunnstoff kjent, mens antallet på slutten av 1700-tallet var økt til hele 78. I samme periode begynte flere og flere alkymister å ta titler som kjemiker, fysiker eller lege.

For mange av de tradisjonelle alkymistene var overgangen en hard tid, der jakten på gull og evig liv virket stadig fjernere. Dermed ble det desto mer fristende å jukse med resultatene. Det førte blant annet til at den franske kjemikeren Geofrey på 1700-tallet skrev en katalog over juksemakernes teknikker:

«De bruker ofte dobbeltbunnete smeltedigler (...) og belegger bunnen med gull- eller sølvoksid, som de deretter dekker med en passende pasta. Iblant borer de også et hull i et stykke kull og heller gull- eller sølvpulver i», skrev han.

Price drakk gift

Det er uvisst hvilken metode kjemikeren James Price brukte da han i 1782 forsøkte å overbevise Londons bedre borgerskap om at han hadde produsert gull.

Lord Palmerston fra finansdepartementet hadde knapt forlatt laboratoriet til Price før ryktet gikk om den sensasjonelle oppdagelsen. Nå ville medlemmene av vitenskapsakademiet Royal Society også overvære omdannelsen.

I begynnelsen strittet Price imot og påsto at han allerede hadde brukt opp beholdningen av det mystiske forvandlingspulveret, og at helsen hans ikke tålte den harde prosessen med å fremstille mer gull.

Etter trusler om eksklusjon fra Royal Society bøyde han seg likevel, om enn motstrebende. Like etter stengte den unge vitenskapsmannen seg inne i laboratoriet sitt – etter sigende for å lage mer av det røde pulveret.

Et halvt år senere kom Price tilbake i offentligheten og inviterte Royal Society til å overvære gullproduksjonen. De kritiske herrene satte seg godt til rette på tilhørerbenkene, og alt gikk etter planen. Men plutselig forsvant James Price et kort øyeblikk, før han igjen kom tilbake til selskapet – nå synlig fortumlet og forvirret.

Price sjanglet forvirret rundt i noen få minutter, før han falt død om mellom kolber og smeltedigler. I stedet for å frembringe det mystiske røde pulveret hadde Price brukt det siste halve året på å skrive testamentet sitt og blande en dødbringende drikk.

Med James Prices tragiske endelikt døde også forestillingen om at det var mulig å skape gull med forholdsvis enkle midler, og i dag oppfatter mange historikere Price som en av verdens siste tradisjonelle alkymister. Sannsynligvis hadde han ingen ønsker om å være en juksemaker, men som tusener før ham drømte han om å knekke koden til skaperverket og fremstille gull.

Selv om de klassiske alkymistenes siste kamp for sin eksistens kan virke desperat, hadde de noe å være stolte av: I de mørke laboratoriene la alkymistene fundamentet for moderne vitenskap.

• Forrige Side 4 av 4