Gud ville hjelpe folket sitt

Hva den unge Jesus tenkte om romerne vet ikke historikerne sikkert, for det fins ingen troverdige kilder til Jesu liv hans før han er i slutten av 20-årene. I Palestina på den tiden krydde det imidlertid av religiøse bevegelser som forkynte store forandringer. Ifølge jødisk tradisjon ville Gud alltid hjelpe sitt folk, så lenge det holdt seg til ham, og på den måten ble motstanden mot romerne knyttet tett til religiøs vekkelse. Håpet om en ny, sterk konge ble knyttet til de hellige skriftenes profetier om en som skulle «knuse slangens hode» og gjenopprette jødenes frihet og velstand.

Overalt i Palestina forkynte lekpredikanter på hver sin måte Messias' snarlige komme og Guds frelse. Budskapene var besnærende, og mange ble tiltrukket av de ofte karismatiske personene som sto i spissen for de religiøse bevegelsene. Også Jesus lot seg rive med. Da han nærmet seg 30-årene, sluttet han seg til en mann som under navnet Johannes døperen misjonerte på landsbygden i Palestina.

Etter vår tids målestokk var Jesu læremester og inspirasjonskilde en ekstremist. Han kledde seg strengt asketisk – i en kappe av kamelhår og et lærbelte rundt livet – og levde i naturen «av gresshopper og villhonning», forteller evangeliene. Prekenene Johannes holdt for Jesus og resten av tilhengerskaren sin, avslørte ham som en kompromissløs vekkelsespredikant. Guds rike var nær, forkynte Johannes, og avviste uverdige tilhengere med rop om at de var «ormeyngel» som kunne komme tilbake når de hadde angret sine synder. Han stilte strenge krav om solidaritet blant tilhengerne sine med ordene: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme» (Lukas 3:11). Johannes la ikke skjul på at det ville gå dem ille som ikke holdt seg på den rette vei. Forbered dere på den kommende vrede, tordnet Johannes, for «hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden» (Matt. 3:10).

Jesu karriere varte bare et år

Ifølge evangeliene lot Jesus seg døpe av Johannes. Jøder vasket seg alltid før de besøkte tempelet, men dåpen som overgang til et nytt og mer gudfryktig liv, ble oppfunnet av Johannes, som dukket tilhengerne sine under vann i Jordanelva.

Ikke lenge etter begynte Jesus selv å forkynne rundt omkring i Galilea. Som mange andre av tidens vekkelsespredikanter gikk han fra by til by og talte i de lokale synagogene, der folk møttes, spiste sammen og diskuterte.

Forskerne vet ikke hvordan Jesus så ut eller snakket, bortsett fra at morsmålet hans var arameisk. Den sterke utstrålingen hans og de gode evnene som taler, skaffet ham imidlertid snart en liten flokk disipler som fulgte ham på vandringene rundt i landet. Ifølge Bibelen forlot di-siplene sitt tidligere liv, familie og yrke for å følge Jesus straks de så ham. Historikerne mener imidlertid at Jesus allerede hadde skaffet seg et visst omdømme da han ved Genesaretsjøen møtte sine første disipler: fiskerne Simon og Andreas, som slapp garnene sine for å bli «menneskefiskere» sammen med Jesus.

Ingen vet nøyaktig hvor lenge Jesus forkynte i denne perioden, men historikerne gjetter på at det må ha vært omtrent et år. Alt tyder nemlig på at bevegelsen ikke kom så langt som til å bli organisert. Jesus og disiplene hans levde fra hånd til munn, sov der de kunne få husly, og spiste hos dem som tilbød et måltid. Hadde
Jesus vært på farten mer enn et år, ville han ha organisert seg bedre, mener forskere, som også peker på at verken han eller disiplene, som besto av småkårsfolk, ville ha kunnet klare seg særlig mye lenger uten inntekt.

Kritikken av romerne var mild

Kort tid etter Jesu dåp ble Johannes arrestert av romerne og henrettet. Ifølge evangeliene hadde Johannes beskyldt den lokale fyrsten for umoral. Det er mer sannsynlig – som historikeren Josefus påpeker – at Johannes ble drept fordi han med sine skarpe meninger og gode talegaver utgjorde en trussel mot romerne. Okkupasjonsmakten visste at religion kunne være politisk sprengstoff, og Johannes' løfter om et gudsrike kunne enkelt tolkes som en oppfordring til opprør.

Det er ingenting som tyder på at Jesus på dette tidspunktet gjorde romerne mistenksomme. I så fall kunne de lett ha stoppet ham. Jesu budskap var på mange måter det samme som budskapet til Johannes: Guds rike var nær, og tiden var kommet til å omvende seg og følge hans bud. Og i likhet med Johannes hadde også Jesus et sterkt sosialt budskap: I Guds rike hersket likhet, og de samme prinsippene burde gjelde her på jorden. Mennesker tjener Gud ved å hjelpe samfunnets svakeste, var budskapet.

Også på andre områder satte Jesus seg opp mot den eksisterende orden. Da familien hans – ifølge Markusevangeliet – prøvde å få ham ut av den religiøse vekkelsen fordi de mente at han var «ved siden av seg selv» – altså led av en form for psykisk sykdom – slo han hånden av dem. Han nektet å slippe dem inn, og kalte disiplene sin sanne familie. Dette har verken vært en enkel eller populær gest i et samfunn som holdt strengt på budet om at man skal hedre sine foreldre.

I andre henseender var Jesus mer avslappet enn de fleste. Han elsket god mat og et glass vin i festlig lag – til og med i en slik grad at det fikk motstanderne hans til å stemple ham som en umoralsk levemann. «For Johannes (døperen, red.) kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‹Han er besatt›. Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‹Se, for en storeter og vindrikker›», uttaler Jesus, tydeligvis lei av å bli sammenlignet med den asketiske Johannes (Matt. 11:18-19).

I politiske forhold, derimot, forekom Jesus nærmest ufarlig, selv om han på underfundig vis kritiserte romerne og gjorde dem til latter. Jesu prekener var for eksempel fulle av referanser til forskjellen mellom det jordiske og det himmelske rike, der det jordiske – som for en jøde på Jesu tid var synonymt med Romerriket – var vondt, urettferdig og overfladisk, mens Guds rike var det motsatte.

Et eksempel på den indirekte kritikken av romerne fins i Markusevangeliet, der Jesus skal drive ut en flokk onde ånder fra en mann. Ifølge beretningen overfører Jesus åndene til en flokk griser som deretter kaster seg ut fra et stup. Da Jesus spør åndene hva de heter, svarer de: «Mitt navn er Legion, for vi er mange». Ifølge bibelforskeren John Dominic Crossan, som særlig har beskjeftiget seg med den historiske Jesus, kan beretningen leses som en anti-romersk lignelse, ettersom Legion i Jesu samtid var en åpenlys referanse til de romerske legionene. Lest ut fra en slik teori kan historien, som ender med at grisene – et urent dyr – drukner i havet, tolkes som en særdeles skarp meningsytring om okkupasjonsmakten – godt pakket inn i en tilforlatelig historie om mirakuløs helbredelse.

Det samme gjelder Jesu svar på et spørsmål om hvorvidt jøder bør betale romerne skatt. «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er», svarer Jesus (Matt. 22:21). Et svar som i beste fall er tvetydig, for hva kan – i en troendes øyne – tilhøre keiseren som ikke tilhører Gud?

• Forrige Side 2 av 3 Neste