Her ble fiendene sendt ut av Østblokken

"Spionenes bro" ble Glienicker Brücke kalt under den kalde krigen. Broen mellom østtyske Potsdam og Vest-Berlin ble flere ganger brukt til å utveksle fengslede spioner og systemkritikere. Den siste gangen var en iskald februardag i 1986.

De to første kamerabilene ankom tidlig om morgenen 11. februar 1986. Journalistene parkerte på den vesttyske siden av broen Glienicker Brücke og hilste høflig på de tungt bevæpnede vaktene. I løpet av de neste timene kom hundrevis av fotografer, mediefolk og skuelystne til, og klokken ti var alt klart til historiens best dekkede spionutveksling. Politifolk flyttet stålkonstruksjonen som sperret broen, mens en politibil fulgt av en gullfarget Mercedes og tre varebiler svingte inn ved enden av broen. Høytstående vesttyske og amerikanske offiserer steg ut av den gylne bilen, mens soldater hentet tsjekkeren Karl Koecher og fire østtyske agenter ut av en varebil.
I årevis hadde Karl Koecher gitt seg ut for å være avhopper fra Østblokken og arbeidet som oversetter for CIA – mens han i virkeligheten var agent for den russiske etterretningstjenesten KGB.
To minutter senere parkerte tre svarte Ladaer i Potsdam på den andre siden av Havel-elva. Tolv mann steg ut. Karl Koecher og de fire østtyske agentene ble nå sendt ut på Glienicker-broen, mens fire mann kom gående fra den andre siden. Tre av dem gikk rett frem med blikket stivt rettet mot skoene. Den fjerde sikksakket seg demonstrativt fra rekkverket på den ene siden av broen til den andre. Journalistene og tilskuerne som var til stede, forsto snart at det måtte være den sovjetiske borgerrettighetsforkjemperen Natan Sjaranskij, som Vesten i årevis hadde prøvd å få frigitt.
Da Sjaranskij kom over til Vest-Berlin, kastet journalistene seg over ham med spørsmål om hvorfor han hadde sjanglet så overdrevent over broen. Sjaranskij svarte at det var en siste trasshandling: De østtyske soldatene hadde gitt ham beskjed om å "gå rett ut" mot friheten.
Etter utvekslingen slo Natan Sjaranskij seg ned i Israel, der han siden ble minister. Karl Koecher ble hedret med en villa og en Volvo i Tsjekkoslovakia.
Havel-elvas bredder hadde vært forbundet av en bro i mer enn 400 år da utvekslingen fant sted.
Kurfyste Fredrik Vilhelm 1. gjorde i 1660 Potsdam til hjemsted for sitt nye store jaktslott. Dermed ble det nødvendig med en trebro over Havel-elven slik at herskeren kunne komme seg raskt til Berlin.
Broen var solid nok til å tåle trafikken som økte jevnt og trutt de neste 150 årene. Fra slutten av 1600-tallet vokste Potsdam enda raskere da byen ble utropt som fristed for forfulgte hugenotter.
Da en jernbane ble planlagt, var det ingen vei utenom å skifte ut hele broen. I 1834 åpnet den andre Glienicker-broen, en mursteinsbro, som i løpet av bare 70 år viste seg å være håpløst underdimensjonert. Hestevogner og biler førte til en jevn trafikkork, og fordi broen var så lav, kunne ikke store skip seile på elva. I 1906 begynte derfor konstruksjonen av en tredje Glienicker-bro, en 128 meter lang og 22 meter brei stålbro, som åpnet året etter. Denne broen sto frem til slutten av andre verdenskrig. Som ledd i forsvaret av Berlin hadde de tyske soldatene lagt ut sprengladninger på broen. Men da de russiske troppene rykket frem, flyktet tyskerne uten å sprenge broen bak seg. Senere traff en russisk granat ladningene. Først fire år etter åpnet den reparerte broen under stor fanfare. Etter krigen forbandt den Sovjetunionens og Vestmaktenes soner, og broen ble derfor omdøpt "Brücke der Einheit" – Enhetsbroen. Tross navnet ble den snart stengt og tungt bevoktet.
Epoken som "Spionenes bro" begynte i 1962 da den russiske spionringlederen
Rudolf Abel ble utvekslet med den amerikanske spionflypiloten Francis Gary Powers midt på broen. I 1985 ble broen igjen omdøpt til Glienicker Brücke – og igjen brukt som åsted for en spionutveksling. 23 vestlige spioner kunne vende hjem i bytte for fire kommunistiske. 10. november 1989, dagen etter Berlinmurens fall, ble Glienicker-broen åpnet. Tusenvis av tyskere strømmet ut på broen for å feire begivenheten. I dag viser en rille i asfalten hvor Jernteppet en gang delte Europa.

Bakgrunnsmateriale
I listen nedenfor finner du mer kildestoff til artikkelen ovenfor.

Listen er ment som en service for lesere som ønsker å gå dypere inn i det aktuelle temaet på egen hånd. 
Vi har ikke muligheter til å bidra med ytterligere informasjon, og av prinsipielle grunner kan vi ikke oppgi telefonnummer eller adresse til skribenten eller forskere som er blitt intervjuet. 

Websites:
www.Glienickerr-bruecke.de