Brutal jakt på gull og diamanter

Schalk van Niekerk så granskende på den vesle, glitrende steinen han holdt i hånden. Han var ingen ekspert, men noe sa ham at steinen var uvanlig. Han snudde seg mot naboen, fru Jacobs, mor til gutten som hadde funnet steinen ved elva. Kunne van Niekirk få kjøpe steinen? Fru Jacobs smilte. «Du kan få den», svarte boerkvinnen­. Van Niekerk takket, og lovet høytidelig å dele med henne hvis steinen viste seg å være verdifull.

Eureka-diamanten, som ble funnet i Hopetown i den britiske Kappkolonien i 1866, viste seg å være verdt 500 pund på markedet i London – en formidabel pris i en tid da et pund tilsvarte rundt tusen norske kroner. Men for Niekerk var den bare begynnelsen.

Fire år senere fant han enda en diamant, som innbrakte nesten 25 000 pund. Dessuten viste funnene at Kappkoloniens skrinne jord – «den mest sterile og verdiløse i hele imperiet» som en britisk embetsmann beskrev den – inneholdt langt større verdier enn de få nyttevekstene kolonialistene greide å pine ut av den. Og da det dukket opp flere diamanter andre steder, forsto britene at området var et av kolonimaktens viktigste aktiva – og det var en ressurs som de ville ha kontroll over, for enhver pris.

Det sørlige Afrika var et hull i jorden

Egentlig skulle Storbritannias tilstedeværelse lengst sør i Afrika bare ha vært en parentes i det britiske imperiets historie. Området hadde verken silke, krydder eller andre attraktive handelsvarer, og britene holdt seg derfor primært til den sørlige Kappkolonien, som de siden 1795 hadde brukt som støttepunkt for skipsfarten til Asia. Bortsett fra det hadde de ingen interesser i det sørlige Afrika, som med sine ville afrikanske stammer og primitive nederlandske, tyske og franske innvandrere – kalt boere­ – mest av alt var til besvær.

Diamanteventyret, som begynte med funnet av Eureka i 1866, snudde opp ned på dette bildet. Og da gravere i 1871 kom over enda en stor forekomst av diamanter i Griqualand, et trøstesløst, solsvidd krattlandskap like nord for Kappkoloniens grenser, forvandlet området seg til det rene Klondike. Lykkejegere strømmet til fra fjern og nær; erfarne gullgravere fra California og Australia, forkomne londonere, desertører, spekulanter og vanlige sjarlataner levde nærmest på et eksistensminimum i de provisoriske byene som skjøt opp i området.

Et spadestikk avgjorde om en mann var rik eller blakk, og i spillebulene og på bordellene satte mange alt over styr igjen allerede samme kveld. Lykkejegerne bodde i telt uten tilgang til rennende vann. Det var en ulidelig stank rundt hullene som fungerte som primitive latriner. Luften summet av fluer, og av den fortettede stemningen som hersker på steder der livsdrømmer går i oppfyllelse eller knuses, og skjebner balanserer på en knivsegg. I brev til sin mor refererte forretningsmannen Cecil Rhodes, som senere ble statsminister i Kappkolonien, historier han hadde hørt i diamantbruddene: «En nederlender kom kjørende med oksene sine, spente dem fra, fant en diamant til 14 000 pund, spente oksene for igjen og kjørte hjem – alt på en og samme dag», berettet den unge forretningsmannen fascinert.

Ifølge Rhodes hadde andre gravere funnet «tre sværinger» til en verdi av henholdsvis 8000, 9000 og 10 000 pund.

«Mannen som fant diamanten til 10 000 pund, hadde kvelden før prøvd å selge gruverettighetene sine for 15 shilling, men ingen ville kjøpe dem», skrev Rhodes.

Etter diamantfunnene i den sørlige delen av Afrika strømmet lykkejegere til for å grave. En av de første diamantgruvene var Bultfontein fra 1870.

Storbritannia annekterer gruveområdene

Fra skrivebordene i koloniministeriet og embetsboligene i Cape Town så den britiske eliten på de dypt religiøse boerne som en primitiv rase, bare et trinn høyere enn den opprinnelige befolkningen. Da britene 40 år tidligere – i 1834 – avskaffet slaveriet i Kappkolonien, hadde mange av boerne, som var storforbrukere av slaver, i protest utvandret mot nord og grunnlagt republikkene Transvaal og Oranjefristaten.

Nå fryktet britene at boerne ville utvide territoriet sitt til også å omfatte Griqualand, der noen av de største diamantfunnene var gjort. I januar 1873 annekterte britene derfor Griqualand, og områdets første britiske guvernør gjorde sitt inntog i diamantområdet iført full galla med fjærbusk i hatten og brodert jakke. De britiske embetsmennene trakk omhyggelig nye linjer på kartet, slik at områdets grenser inkluderte alle kjente forekomster av edelsteiner.

Annekteringen av Griqualand gjorde britene bare enda mer sultne på å involvere seg i Sør-Afrika, godt hjulpet av Storbritannias nye koloniminister, lord Carnarvon, som regnet det sørlige Afrika som et nøkkelområde for imperiet. Carnarvons ambisjoner var et Afrika under britisk kontroll fra Kappkolonien til Kairo: «Jeg vil ikke ha noe av at noen kommer i nærheten av oss verken i sør ved Transvaal, som også skal bli vårt, eller i nord i nærheten av Egypt», skrev han i 1876.

Året etter annekterte Storbritannia boer-repu­blik­ken Transvaal.