Oppskrifter ble skrevet i koder

Selv om Paracelsus og etterfølgerne hans begynte å eksperimentere med hvordan kjemien virket på mennesker, etterlot de svært få konkrete anvisninger som kunne dokumentere det møysommelige arbeidet de hadde gjort.

Alkymistiske forfattere hadde i stedet en sterk tradisjon for å tilsløre beskrivelsene og oppskriftene sine under et lag av symboler og metaforer, og mange av skriftene er så utydelige og tvetydige at de fremstår som mysterier.

Et av de mest berømte eksemplene er Mutus Liber («den stumme boken», red.) fra 1677. Det antas at denne boken ved hjelp av femten tegninger gir en oppskrift på de vises stein, som kan omdanne andre metaller til gull. På tegningene – som er laget av den franske apotekeren Isaac Baulot – opptrer det både bevingede engler, brennende mennesker og mystiske dyr, mens alkymister destillerer dugg eller trekker ut sol- og måneessens.

På de siste tegningene blir oppskriften helt kryptisk. Der blir de vises stein omsider skapt, men kunstneren har gjort billedrekken så uforståelig at ingen har greid å løse gåten ennå.

For alkymistene var det innviklede språket beregnet til å holde amatøralkymister ute, slik at bare de mest standhaftige og sanne mestrene fikk innblikk i den store visdommen. De understreket at alkymi ikke bare handlet om ild i en esse eller smeltede metaller. Det var også en åndelig streben, der gull i siste instans både kunne komme ut av ilden, men også kunne komme fra en engel som fulgte alkymistens arbeid.

Kunnskapens oppgjør med religion

Den religiøse dimensjonen forsvant imidlertid etter hvert som den moderne vitenskapens prinsipper tok form i løpet av 1600-tallet. Det skjedde blant annet med hjelp fra filosofen Francis Bacon, matematikeren og astronomen sir Isaac Newton og den irske kjemikeren og fysikeren Robert Boyle.

Særlig Boyle – som regnes som den første moderne kjemikeren – spilte en viktig rolle i overgangen fra alkymiens diffuse mystikk til vitenskapelig kontrollerte eksperimenter, fordi han ivrig dyrket begge deler.

Midt på 1600-tallet utviklet han en luftpumpe, og i skjæret fra vokslyset satt den unge Boyle bøyd over eksperimentene sine og fulgte med på hvordan flammen fra et lys endret oppførsel når han endret trykket i pumpen. I 1662 ble arbeidet oppsummert i den såkalte Boyles lov, som sier at produktet av trykk og volum er konstant for ideale gasser, hvis temperaturen er konstant.

Boyles svært nøyaktige eksperimenter og det metodiske arbeidet hans vakte oppsikt, og da han i 1661 ga ut boken «den skeptiske kjemiker», ga skriveriene hans gjenlyd i vitenskapelige kretser over hele Europa. I boken forkastet kjemikeren eksistensen av de antikke grekernes fire elementer – jord, ild, luft og vann – og definerte i stedet egentlige grunnstoffer som primitive og enkle legemer som kan reagere med hverandre og danne kjemiske forbindelser.

Tanken var revolusjonerende ny og la hele grunnlaget for moderne vitenskap i flere hundre år.

• Forrige Side 3 av 4 Neste