En stålpakt med nazistene

Besøket overbeviste Mussolini om at nazistene var uovervinnelige og et eksempel til etterfølgelse. Derfor innførte han i 1938 – til sin jødiske elskerinnes fortvilelse – anti-jødiske lover som de som eksisterte i Tyskland.

I mai året etter inngikk Mussolini og Hitler den såkalte stålpakten, som forpliktet Italia og Tyskland til å støtte hverandre i tilfelle «krigerske forviklinger» med tredjeland. Alliansen skulle bli skjebnesvanger for Mussolini og Italia.

Allerede før utbruddet av andre verdenskrig var mange italienere skeptiske til vennskapet med tyskerne. De fryktet at Hitlers evinnelige snakk om krig og ekspansjon skulle bli til virkelighet, og at italienerne i så tilfelle kom til å bli trukket med ut i uoverskuelige problemer. De fikk rett.

Selv om Il Duce i all hemmelighet hadde informert Hitler om at Italia ikke var klar til å gå i krig før «i slutten av 1942», hadde Der Führer ingen planer om å vente så lenge.

1. september 1939 angrep tyskerne Polen, en handling som fikk Storbritannia og Frankrike til å erklære krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var i gang, men til tross for stålpakten nølte Mussolini med å blande seg inn.

Først etter at tyskerne i mai 1940 hadde feid gjennom Belgia, Nederland og Frankrike, innså han at Italia var pent nødt til hive seg på seierherrens vogn hvis landet skulle gjøre seg noen forhåpninger om å få en bit av kaken.

Generalstabssjef Pietro Badoglio advarte Mussolini om at hæren var fullstendig uforberedt, og ikke hadde nok uniformer og våpen. Men Mussolini avfeide ham og forsikret at krigen ville være slutt allerede i september samme år.

«Vi trenger bare noen få tusen døde for å være i stand til å delta i fredsforhandlingene som en krigførende makt», understreket Mussolini.
I juni 1940 beordret han styrkene sine til å angripe Frankrike.

Italias krigsinnsats var en vits

Mussolinis karriere som krigsherre ble en flopp. Han beordret flere store offensiver i Middelhavsregionen, men overalt endte det i fiasko. I Egypt ble italienerne slått tilbake av en langt mindre britisk styrke, og i Hellas hindret bare massiv tysk hjelp en total ydmykelse.

Nederlag fulgte nederlag, samtidig som Mussolinis popularitet dalte. Italienerne hadde begynt å sulte, og det var mangel på alt fra medisiner til klær. Ved fronten måtte soldatene kjempe med helt utilstrekkelig materiell, uten kart, under en elendig organisasjon og uten en sak de for alvor trodde på. Titusener overga seg – mange uten kamp.

Det falt ikke Mussolini inn et sekund at nettopp han var skyld i katastrofene som veltet inn over landet. Han la skylden på sine ledende offiserer og grep til omfattende utrenskninger. Diktatoren led av voldsomme humørsvingninger. Den ene dagen lovet han italienerne en rask seier, for dagen etter å hudflette sine landsmenn. Han kalte dem blant annet «en sauerase» og et «sentimentalt og uverdig folk».

I august 1941 omkom sønnen Bruno i en flystyrt. I tillegg til sorgen slet Mussolini med sterke magesmerter, og mistet alt håret. Den skinnende blanke issen gjorde at han på gater og streder fikk økenavnet «provolone» – etter en rund, gulaktig ost. Det var i det hele tatt så som så med respekten for den en gang så allmektige føreren.

10. juli 1943 gikk allierte styrker i land på Sicilia, og dermed sto det klart at Italia hadde tapt.

To uker senere innkalte det fascistis-ke storrådet til krisemøte i Palazzo Venezia i Roma, og selv om Mussolini var plaget av magesmerter, møtte han kampvillig opp og holdt en to timer lang tale, der han usammenhengende og med tallrike pauser forsøkte å forsvare seg mot bygene av kritikk. Det hjalp ikke det minste: Etter en avstemning ble Il Duce avsatt som diktator, en beslutning som kong Viktor Emanuel 3. støttet.

«Du er den mest forhatte mann i Italia», sa kongen til Mussolini, som ble arrestert og internert på et tomt skihotell i to tusen meters høyde på Gran Sasso-platået midt i landet.
Her, i det eks-Ducen kalte «verdens høyest beliggende fengsel», fordypet han seg i verker av Nietzsche og skrev brev, blant annet et til sin kone. I det forsikrer han at «i 21 år har jeg arbeidet uegennyttig, uten opphør og med fullkommen lojalitet overfor Italia», og at hans «samvittighet er ren».

• Forrige Side 4 av 5 Neste