Fascismen vokser frem

I den politiske uroen som fulgte etter krigen, var ikke Mussolini sen om å legge skylden for fiaskoen på regjeringen – og i avisen han selv hadde grunnlagt før krigen, Il Popolo d’Italia, hadde han ubegrenset spalteplass til å lufte raseriet mot det etablerte systemet, og kreve en sterk mann ved roret.

«Italia trenger en leder. En mann som – når det er påkrevd – har kunstnerens følsomme ånd og krigerens sterke hånd. En mann som kjenner og elsker sitt folk, og som kan styre og kue det med vold om nødvendig», erklærte han. Men han unnlot å nevne navnet på den han mente kunne være en egnet kandidat.

Rundt i Italia hadde det etter krigen oppstått en rekke interessegrupper for krigsveteraner som hadde vendt hjem til arbeidsløshet og magre tider. En av disse gruppene hørte hjemme i Milano og hadde Mussolini i sentrum.

I mars 1919 innkalte han til et møte, der det skulle stiftes «et anti-parti som vil gjøre front mot to farer: den bakstreverske høyrefløyen, og venstrefløyens destruktivitet». En brokete skare på omtrent 300 troppet opp til møtet, som resulterte i at fascistbevegelsen ble grunnlagt. Ordet fascist henviste til det antikke romerske maktsymbolet fasces, som var en øks montert på en stabel sammenbundne trestokker. Fasces symboliserte styrke via fellesskap.

Det var vanskelig å gjennomskue nøyaktig hva den nye ideologien gikk ut på. Ved middagsbordet forsøkte Mussolinis eldste datter, niåringen Edda, å spørre ut sin far.

«Hva er fascisme?» spurte hun. «Ti stille og spis», lød svaret.

I begynnelsen var det lettere å se hva Mussolini var mot enn hva han var for. Fienden var alle som ifølge Mussolini hadde sviktet Italia, og det var mange: samfunnets elite, storfinansen, kirken, regjeringen, utlendinger over en lav sko – og så de gamle sosialistene.

Ved parlamentsvalget i november 1919 stilte Mussolini til valg i Milano, men han ble ikke valgt. Da gikk det langt bedre to år senere, da han med sitt Partito Nazionale Fascista oppnådde å få 35 plasser i det italienske parlamentet. Mussolini var nå en politisk aktør som måtte regnes med, men det plutselige gjennombruddet var ikke oppnådd bare ved hjelp av stemmesedler. Fra 1920 gjorde fascistene også systematisk bruk av både brutale overfall og drap på politiske motstandere.

Iført svarte skjorter og utstyrt med batonger og dolker, kjempet voldelige fascistiske bander nesten daglig mot sosialistene i gatene i italienske byer. Mussolini tok ikke aktivt del i kampene, men trakk i trådene fra kulissene. «Når det gjelder politiske maktmidler har vi ingen fordommer. Vi aksepterer dem som er nødvendige, både de lovlige og de såkalt ulovlige», slo han fast.

Terrorkampanjen virket. I løpet av våren og sommeren 1922 erobret fascistene makten i flere byer, en manøver som kostet rundt 2000 menneskeliv. Fascistene var nå den desidert mektigste gruppen i Italia, og tiden var inne til det siste store spranget. I begynnelsen av oktober advarte Mussolini: «Enten gir regjeringen oss makten, eller så tar vi den ved å marsjere mot Roma».

Noen uker senere marsjerte 25 000 svartskjorter med Mussolini i spissen inn i den italienske hovedstaden, i øsende regn. Hæren kunne lett ha stoppet denne maktdemonstrasjonen, men forholdt seg passiv, og 29. oktober utnevnte kongen – Viktor Emanuel 3. – Mussolini til ny regeringssjef.

Brutalt drap utløste en krise

Mussolini innlosjerte seg på femstjernershotellet Grand Hotel, og derfra administrerte han riket sitt. Ektefellen Rachele og barna Edda, Vittorio og Bruno hadde han etterlatt i Milano, for, som han erklærte overfor journalistene som sto i kø for å intervjue ham, ingenting måtte komme i veien for makten. Hemmeligheten bak politisk suksess var «å la sitt hjerte være en ørken», forklarte han, og unnlot å nevne sin jødiske elskerinne, Margherita Sarfatti.

Det første Mussolini gjorde var å sette alle krefter inn på å gjenopprette ro og orden, og mens han sto på døgnet rundt for å skape en sterk stat, strømmet det til nye partimedlemmer. Bare fra oktober 1922 til desember 1923 steg medlemstallet fra 300 000 til 783 000.

Lavere selskapsskatt og kortere arbeidstid var noen av godbitene Mussolini tydde til for å sikre seg folkets gunst. Og ved valget i april 1924 belønnet italienerne ham med å gi fascistene et komfortabelt flertall på cirka 65 prosent av stemmene. Mussolini kunne dermed danne sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre.

Men i krokene svirret rykter om valgfusk. I en tale til parlamentet anklaget sosialistlederen Giacomo Matteotti få uker etter valget Mussolini for juks. Det kom til å koste ham dyrt. 10. juni 1924 ble han kidnappet på åpen gate i Roma, og et par måneder senere ble liket funnet i en skog.

Situasjonen var farlig for Mussolini. Selv om det ikke fantes konkrete bevis, pekte alt på ham som drapets opplagte bakmann. En avis skrev det i nokså utilslørte vendinger. Tilliten til Mussolini begynte å slå sprekker. Han var nødt til å handle før andre grep initiativet og tvang ham bort fra regjeringsmakten.

3. januar gikk han derfor på talerstolen i parlamentet med sin sedvanlige myndighet, og tok på seg skylden:

«Jeg erklærer, foran denne forsamlingen og foran det italienske folk, at jeg – og jeg alene – påtar meg det historiske, moralske og politiske ansvar for det som har skjedd».
Deretter lovet han å rydde opp i egne rekker og i hele landet. For å nå det målet, erklærte han, ville det nå bli innført diktatur under hans ledelse.

• Forrige Side 2 av 5 Neste