Cousteau - havdypets konge

Da 25 år gamle Jacques Cousteau en januardag i 1936 våkner opp i en sykehusseng, vet han at karrieren som pilot er over. I en krapp sving har han mistet herredømmet over sin fars Salmson-sportsbil, og nå ligger han her, med tolv brukne bein i kroppen, en punktert lunge, en lammelse i høyrearmen, og en fremtid i ruiner.

Planen var at Cousteau få dager senere skulle ha avsluttet pilotutdannelsen sin. Nå vil legene amputere den høyre armen hans. Den er betent og vil aldri komme til å fungere igjen, forklarer de. «Jeg vil heller dø enn å være enarmet», svarer den unge franskmannen, som legger en ny plan for livet fra sykesengen: Han skal gjenvinne førligheten og gjøre legenes spådom til skamme.

Få måneder senere har marinen gitt ham en jobb som artillerioffiser, og på den franske flåtebasen i Toulon veksler han mellom arbeid og gjenopptrening. Mirakuløst nok har betennelsen i armen gitt seg, og treningen gir store resultater. En sommerdag i 1936 får Cousteau et tips av offiserskollegaen Philippe Tailliez: «Du burde svømme i sjøen. Det vil hjelpe deg med å gjenvinne kreftene», foreslår Tailliez, som har kunnet svømme siden han lærte å gå.

1943: Lungeautomat gjorde menn til fisker. Sammen med ingeniøren Émile Gagnan utviklet Jacques Cousteau en lungeautomat som gjorde det mulig å svømme fritt under vann. Systemet består av to deler. Første trinn sitter på trykkflasken og senker trykket i innåndingsluften til bare cirka 10 bar over det omgivende trykket. En slange leder luften videre til andre trinn, munnstykket. Her lar en ventil dykkeren puste utåndingsluften tilbake til første trinn, der den slippes ut. Det patenterte systemet ble en enorm suksess, og prinsippet er fortsatt i bruk.

Cousteau er villig til å prøve alt som kan lindre smertene, og dagen etter drar de to kollegene ned til en strand ved Toulon, og mens Philippe iført hjemmelaget dykkerutstyr går på harpunfisking, kråler Cousteau på overflaten med store smerter i hele kroppen. Svømmeturene blir snart en daglig rutine, men da Philippe en ettermiddag tilbyr Cousteau å kan låne ham dykkerutstyret sitt, takker Cousteau vennlig, men bestemt nei. Havet er en vei man kan seile på fra havn til havn, insisterer Cousteau. Men etter noen flere overtalelsesforsøk gir han likevel etter.

Møysommelig ifører han seg vennens primitive dykkerutstyr. Svømmeføtter som er sagblad med et lag gummi rundt, en maske som er laget av et par pilotbriller, og en J-formet hageslange som fungerer som snorkel.

Da Cousteau noen minutter senere bryter ned gjennom havoverflaten, snur det opp ned på livet hans for alltid. Under vann åpenbarer en ny og ukjent verden seg for øynene hans: Røde, oransje og lilla sjøstjerner som klistrer seg til svaberg og klipper. I sprekkene kan han ane pigger fra et sjøpinnsvin, og under ham passerer stimer av makrell. Synet gjør et uutslettelig inntrykk, og Cousteau får straks trang til å forevige det.

Kamera i syltetøysglass

Som 14-åring hadde Cousteau brukt pengene i sparegrisen sin på et enkelt filmkamera, og da en fetter av ham giftet seg, tok han sin første film. Tross en nokså dårlig billedkvalitet ble filmen mottatt med jubel i familien, og fremvisningen ga Cousteau blod på tann.

På skolen gjorde den unge filmskaperen det sånn passe. Han gikk for å være sky og utilnærmelig. Sport interesserte ham ikke, men i filmens verden hadde han funnet noe han både brant for og hadde talent for. Så da foreldrene senere spurte ham hva han ville bli, trengte han ikke lang betenkningstid. «Film­fotograf – eller kanskje pilot», var svaret.

Under pilotutdannelsen hadde Cousteau filmet på fritiden sin, og etter bilulykken begynte han å sysle med planer om å gjøre filmhobbyen til et levebrød. Ønsket om å filme under vann ble etter hvert en besettelse for ham. Den eventyrlige verdenen som han selv hadde fått øynene opp for, ville han dele med alle andre, og til det trengte han et vanntett kamera.

Cousteau brukte et syltestøyglass med forseglet lokk til å lage en lukket beholder til et gammelt 8-mm kamera, og med den enkle konstruksjonen lot han seg synke ned på seks meters dyp mens kameraet rullet og gikk. Han greide å holde pusten i rundt ett minutt før han brøt overflaten med sitt livs første undervannsfilm, gispende etter luft. Eneste medvirkende var Simone – kvinnen han hadde giftet seg med i juli 1937.

Forskningsskip var gammel minesveiper. I 45 år tjente Calypso som Cousteaus flytende hovedkvarter. Utrustet med ubåt, helikopter, filmstudio og laboratorier var skipet en perfekt base for å utforske verdens hav og elver. I havna i den maltesiske hovedstaden Valletta fant Cousteau i 1950 den tidligere minesveiperen Calypso. Det 42 meter lange treskipet var i dårlig stand, men etter omfattende ombygging på et verft i Frankrike ble det omgjort til et avansert forskningsskip. Calypso ble symbolet på Cousteaus eventyrlige ekspedisjoner. Om bord på de i alt fire dekkene var blant annet et filmstudio med utstyr til direkte tv-overføring, mørkerom og et laboratorium til vitenskapelige undersøkelser av dyr og planter. Fra jomfruturen sommeren 1951 trosset forskningsskipet orkaner, tyfoner og isfylte farvann fra Canada i nord til Antarktis i sør, men i 1996 var det slutt. Calypso sank etter en kollisjon med et annet fartøy, og først i løpet av 2010 vil en gjennom­gripende restaurering være ferdig.

Cousteau puster under vann

Simones far, Henri Melchior, satt i styret i firmaet Air Liquide – en av Europas største gassprodusenter. Da andre verdenskrig kastet skygger over Frankrike, og bensin ble en mangelvare, forsøkte firmaet å utvikle en regulator som gjorde det mulig å få biler til å kjøre på andre typer drivstoff. I spissen for utviklingen sto ingeniøren Émile Cagnan, som Cousteau oppsøkte i 1942.

Cousteau hadde eksperimentert med å konstruere et system som kunne gjøre det mulig for mennesket å puste under vann, men han fikk det ikke helt til. Han trengte Cagnans hjelp til å utvikle en regulator som kunne dosere luft til et munnstykke med riktig trykk på et hvilket som helst dyp.

«Kanskje noe slikt?», spurte Cagnan og rakte Cousteau en ventil som han hadde fisket opp fra skrivebordsskuffen. Bare tre uker senere var Cagnan og Cousteau klar med prototypen på «vannlungen» – Aqua-Lung – og fra en øde strand i Sør-Frankrike skrev Cousteau en morgen i juni 1943 historie da han ble første mann til å dykke med den nye oppfinnelsen. Drømmen om å fly som fuglen hadde han lagt bak seg. Nå kunne han i stedet svømme som fisken.